Hamburg

10.– 12. Oktober var det familietreff i Hamburg. Siden jeg ville komme frem så fort som mulig, skulle jeg ta et tog som gikk rett etter skolen. Burde kanskje hatt litt bedre tid … Da jeg var fremme på stasjonen hadde jeg omtrent fem minutter på meg. Jeg løp bort til automaten og begynte å trykke som en gærning. Da kom det en mystisk fyr bort til meg og sa på tysk: «Psst! Skal du til Hamburg? Bli med oss, så får vi grupperabatt.» Så løp vi rundt for å finne flere, og plutselig var vi én for mye. Da var det vel omtrent to minutter til toget skulle gå. Jeg løp bort til automaten og trykte Hamburg, og så kom det mange andre spørsmål, men jeg hadde så dårlig tid at jeg bare trykte videre. «Bare ti euro, det var da billig», tenkte jeg, og så løp jeg bort til toget. Det var for øvrig forsinket, så jeg hadde egentlig god tid, men det kunne jeg jo ikke vite på forhånd. Etter at toget hadde kommet i gang, ble det selvfølgelig billettkontroll. Og jeg hadde selvfølgelig kjøpt feil billett. Men det gjorde ingenting. Jeg sa bare at jeg ikke hadde skjønt meg på automaten, og så måtte jeg betale ti euro til, altså det en vanlig billett koster.
 Da jeg ankom Hauptbahnhof i Hamburg ble det mer dramatikk. Toget snudde nemlig der og kjørte tilbake til Bremen, og jeg hadde avtalt med onkel T at jeg skulle gå av på neste stasjon. Da ble det litt plunder og heft, men jeg ble omsider hentet av Knut Olav, Simon, onkel T og Bestemor og Bestefar. Så kjørte vi videre til leiligheten til Knut Olav.

Fra venstre mot høyre, bakerste rad: Aksel (det er meg), grandfetter Dietmar, bestemor Bodil, bestefar Aage og grandfetter Knut Olavs kone Katrine + sønnen Anton. Midterste rad: grandfetter Dietmars kone Sapavarat + sønnen Jannik, onkel T, grandfetter Knut Olav + sønnen Simon og til slutt Jonas

Der ble det folksomt etter hvert. Nå skal jeg gjøre et forsøk på å forklare hvem alle er. Bestemor og Bestefar er besteforeldrene mine på farssiden. Onkel Terje er sønnen deres. Og nå kommer det som er litt mer komplisert: Knut Olav er sønnen til søstera til Bestefar, dvs. fetteren til onkel T. Siden mora til Knut Olav var grandtanta mi, må Knut Olav være min grandfetter! (Tror jeg nettopp lagde et helt nytt ord.) Han har ei dansk kone, Katrine, og to barn, Simon og Anton. Etter en stund kom også Dietmar, broren til Knut Olav; hans thailandske kone, Sapavarat; barna Jonas og Jannik, og kompisen Barney, som ingen av oss er i slekt med. Dette var i følge onkel T det største familietreffet i Tyskland noensinne. (Vår familie, for å unngå kverulering.)

Så kom pizzaen på bordet. Siden alle kunne enten tysk eller norsk/dansk, eller norsk/dansk og litt tysk eller omvendt, ble det til at alle snakket en slags blanding. Bestefar begynte til og med en setning på tysk, fortsatte på norsk og fullførte på engelsk. Det var morsomt å høre på. Etter maten fikk vi servert kaffe og kaker. Etterpå dro Bestemor og Bestefar og onkel T til hotellet, mens jeg gikk en kveldstur i nabolaget sammen med tyskerne.

Dagen etter, altså lørdag, skulle Jonas prøvespille for å bli med på en eller annen konsert. (Han spiller piano.) Det var et skikkelig seriøst opplegg – flere av deltakerne begynte å gråte fordi de hadde spilt én tone feil (muligens fordi Dietmar begynte å fomle med noen «Bonbons» (a.k.a. halspastiller) mens de spilte). Etter Jonas hadde spilt måtte vi vente en god stund, fordi Knut Olav hadde glemt igjen jakka si inne i salen …

På kvelden dro hele bølingen på pizzarestaurant, og etter det gikk Dietmar og jeg på kino og så «Burn After Reading» – på engelsk!

På søndag kjørte onkel T, Bestemor og Bestefar og jeg ned til Bremen for å levere: 6 flasker Urge, 3 flasker Solo, 4 plater Freia Melkesjokolade, 2 poser Seigmenn og 1 kg brunost! De fikk ikke møtt vertsfamilien min, fordi Michael var borte og Philomina ikke hadde stått opp ennå. Men de fikk da i det minste sett kåken. Etter alt var levert, kjørte vi inn til byen og spiste på restaurant. Egentlig skulle vi spist Spaghettieis til dessert, men issjappa var stengt, så det ble ikke noe av. Så dro de nordover igjen …