Nå er det lenge siden sist, gitt ...

Hei!

På mandag for en uke siden var jeg ute og jogget klokka kvart på seks! Kjæresten til Michael, Corinna, har i flere uker sagt at hun skal bli med på morgenturen, men hun har alltid funnet en unnskyldning. Da jeg ble spurt om jeg hadde lyst til å bli med, svarte jeg selvfølgelig at jeg skulle bli med den dagen hun gjorde det. Og denne mandagen skjedde det. De holdt et lavt tempo, så det ble ikke mye utfordring, og jeg merket heller ikke noe til denne voldsomme følelsen av å våkne skikkelig; jeg følte meg bare enda trøttere resten av dagen. Så det blir nok med denne ene gangen. Får jo uansett masse mosjon – sykler frem og tilbake fra skolen minst én gang hver dag, som tar rundt et kvarter hver vei. Så at jeg strøk sport fra timeplanen gjør meg ingenting.

Forrige helg dro vi på landet. Det tok rundt 45 minutter med bil, og da vi endelig var fremme, merket vi at vi hadde glemt hunden – ute! Michael tok en ringerunde til diverse naboer og fikk en av dem til å ta med hunden inn til seg. Den hadde visst stått og bjeffet ganske lenge, men heldigvis ikke stukket noe sted. Michael forsikret alle om at i løpet av de ni årene han har hatt hunden, har noe sånt aldri skjedd før.
Etterpå gikk vi en lang tur i nordtysk skog og mark. Jeg ble spurt om noe av dette minnet om Brøttum, og svarte at skogen for så vidt var ganske lik, bortsett fra at det går mye mer opp og ned hos oss. Jeg fortalte også at husene i Norge og Tyskland generelt er ganske forskjellige; her i Tyskland er det stort sett mur, mens i Norge bor vi i trehus. (Første gang jeg skulle forklare dette for Michael, jeg tror det må ha vært den første uka i Bremen, kom jeg til skade for å si «In Norwegen wohnen wir hauptsächlich in Baumhaüsern.» En direkte oversettelse av «I Norge bor vi hovedsakelig i trehus». (Det var for så vidt heller ingen god setning, verken på norsk eller tysk.) Han fikk selvfølgelig latterkrampe. «Baumhaus» betyr nemlig ikke «trehus», men «trehytte». Det riktige ordet er «Holzhaus», altså «tømmerhus». (Men hva kaller de det vi kaller «tømmerhus»?))
Etterpå spiste vi kake og drakk kaffe, og så dro vi hjem.

Jeg har også vært mer på kino. Vi har sett en (dårlig) amerikansk komedie om to førtiåringer som fortsatt bor hjemme og oppfører seg som små barn og en italiensk mafiafilm. Begge dubbet til tysk, selvfølgelig, men det er ikke noe problem, for nå forstår jeg stort sett alt som blir sagt. At det ser helt idiotisk ut er en annen sak.

På onsdag hadde jeg bursdag. (Benytter anledningen til å takke for alle Facebook-gratulasjoner – også de(n) på etterskudd!) Egentlig spiller jeg i et orkester på onsdager, men jeg skulket, og så dro Philomina, Christa (moren hennes, Michaels ekskone) og jeg til et slags kjøpesenter som heter Waterfront. (Michael var på tur med en engelskklasse i Dublin, så han kunne ikke bli med.) Der spiste vi middag (dvs. hamburger – passer på å få i meg kjøtt når jeg har sjansen) og spiste kake og drakk kaffe på Starbucks etterpå. På tilbakeveien tok vi båt.
Vel hjemme igjen kom Christian, en kompis av Michael, og Corinna på avtalt besøk. Etter vi hadde spist, spilte vi «das Eselspiel», et slags hjemmelagd spill. Jeg kunne alle reglene og hadde spilt det flere ganger, mens Christian derimot, spilte det for første gang. Det er egentlig et ganske enkelt spill, men man må passe på hele tiden, og det er en smule vrient de første gangene. Christian tapte med stil og ble kveldens «esel».
Av gaver fikk jeg masse sjokolade, en meksikansk film fra Philomina, noen bøker om landskapet rundt Bremen fra Corinna, en trepakning Spagettieis fra Christian og selvfølgelig en øvingsbok i tyske setningsstrukturer fra Michael. Jeg fikk også tilsendt Seigmenn og Toro ostekake fra familien i Norge og kort og svenskepenger fra bestemor og bestefar i Sverige.

Vertssøster Philomina og jeg på «Waterfront»

Nå begynner jeg å få fylt opp ettermiddagene med aktiviteter, og i helgene har ofte Michael planer, så hjemlengsel er det ikke så mye tid til … (Men savner dere masse når jeg har tid!) På mandager har jeg skole frem til klokka tre, på tirsdager har jeg bare to timer, men både fiolin- og klarinettime etterpå, og f.o.m. i morgen skal jeg være med på jobben til Corinna noen tirsdager fremover for å se hvordan det er. Hun jobber som logoped, noe som innebærer å spille spill med barn hele dagen. Det høres jo ikke så ille ut, i hvert fall ikke når Taschengeld kommer inn i bildet. Det jobber også ei finsk dame der som visstnok snakker litt svensk. På onsdager har jeg skole frem til halv to. Da rekker jeg akkurat å dra hjem og spise, slappe av bittelitt, og så tar jeg toget til der orkesteret jeg spiller i øver. På torsdagsettermiddagene har jeg kinesisk og på fredager tyskundervisning for utvekslingselever og sånt. Det holder et relativt lavt nivå, men det er gøy å treffe andre i samme situasjon som meg. Vi er rundt ti stykker fra blant annet Frankrike, Moldovia og USA. Ikke alle er like støe i tysk, så jeg får også brifet med å snakke engelsk, som jeg behersker best av alle (med unntak av to Native Speakers, selvsagt).

I dag skrev jeg min første Klausur – en prøve som teller en god del på karakteren. Det var i matte, og jeg må nok skuffe dere folkens; det gikk ikke så veldig bra. Til mitt forsvar har jeg den vanskeligste mattevarianten (folk friker helt ut hver gang jeg sier det, så det er visst status her), og det var en tekstoppgave der jeg måtte forklare noe, og det hadde jeg ikke kjangs til. På torsdag er det Englischklausur (det er det andre «vanskelige» faget jeg har), men det går nok greit. Akkurat når det gjelder engelsk ligger nok tyskerne noen år bak oss nordmenn.

Ellers beklager jeg at det tok så lang tid før dette innlegget kom, men skal prøve å oppdatere litt oftere …
Tschüs!