Nå er det lenge siden sist, gitt ...

Hei!

På mandag for en uke siden var jeg ute og jogget klokka kvart på seks! Kjæresten til Michael, Corinna, har i flere uker sagt at hun skal bli med på morgenturen, men hun har alltid funnet en unnskyldning. Da jeg ble spurt om jeg hadde lyst til å bli med, svarte jeg selvfølgelig at jeg skulle bli med den dagen hun gjorde det. Og denne mandagen skjedde det. De holdt et lavt tempo, så det ble ikke mye utfordring, og jeg merket heller ikke noe til denne voldsomme følelsen av å våkne skikkelig; jeg følte meg bare enda trøttere resten av dagen. Så det blir nok med denne ene gangen. Får jo uansett masse mosjon – sykler frem og tilbake fra skolen minst én gang hver dag, som tar rundt et kvarter hver vei. Så at jeg strøk sport fra timeplanen gjør meg ingenting.

Forrige helg dro vi på landet. Det tok rundt 45 minutter med bil, og da vi endelig var fremme, merket vi at vi hadde glemt hunden – ute! Michael tok en ringerunde til diverse naboer og fikk en av dem til å ta med hunden inn til seg. Den hadde visst stått og bjeffet ganske lenge, men heldigvis ikke stukket noe sted. Michael forsikret alle om at i løpet av de ni årene han har hatt hunden, har noe sånt aldri skjedd før.
Etterpå gikk vi en lang tur i nordtysk skog og mark. Jeg ble spurt om noe av dette minnet om Brøttum, og svarte at skogen for så vidt var ganske lik, bortsett fra at det går mye mer opp og ned hos oss. Jeg fortalte også at husene i Norge og Tyskland generelt er ganske forskjellige; her i Tyskland er det stort sett mur, mens i Norge bor vi i trehus. (Første gang jeg skulle forklare dette for Michael, jeg tror det må ha vært den første uka i Bremen, kom jeg til skade for å si «In Norwegen wohnen wir hauptsächlich in Baumhaüsern.» En direkte oversettelse av «I Norge bor vi hovedsakelig i trehus». (Det var for så vidt heller ingen god setning, verken på norsk eller tysk.) Han fikk selvfølgelig latterkrampe. «Baumhaus» betyr nemlig ikke «trehus», men «trehytte». Det riktige ordet er «Holzhaus», altså «tømmerhus». (Men hva kaller de det vi kaller «tømmerhus»?))
Etterpå spiste vi kake og drakk kaffe, og så dro vi hjem.

Jeg har også vært mer på kino. Vi har sett en (dårlig) amerikansk komedie om to førtiåringer som fortsatt bor hjemme og oppfører seg som små barn og en italiensk mafiafilm. Begge dubbet til tysk, selvfølgelig, men det er ikke noe problem, for nå forstår jeg stort sett alt som blir sagt. At det ser helt idiotisk ut er en annen sak.

På onsdag hadde jeg bursdag. (Benytter anledningen til å takke for alle Facebook-gratulasjoner – også de(n) på etterskudd!) Egentlig spiller jeg i et orkester på onsdager, men jeg skulket, og så dro Philomina, Christa (moren hennes, Michaels ekskone) og jeg til et slags kjøpesenter som heter Waterfront. (Michael var på tur med en engelskklasse i Dublin, så han kunne ikke bli med.) Der spiste vi middag (dvs. hamburger – passer på å få i meg kjøtt når jeg har sjansen) og spiste kake og drakk kaffe på Starbucks etterpå. På tilbakeveien tok vi båt.
Vel hjemme igjen kom Christian, en kompis av Michael, og Corinna på avtalt besøk. Etter vi hadde spist, spilte vi «das Eselspiel», et slags hjemmelagd spill. Jeg kunne alle reglene og hadde spilt det flere ganger, mens Christian derimot, spilte det for første gang. Det er egentlig et ganske enkelt spill, men man må passe på hele tiden, og det er en smule vrient de første gangene. Christian tapte med stil og ble kveldens «esel».
Av gaver fikk jeg masse sjokolade, en meksikansk film fra Philomina, noen bøker om landskapet rundt Bremen fra Corinna, en trepakning Spagettieis fra Christian og selvfølgelig en øvingsbok i tyske setningsstrukturer fra Michael. Jeg fikk også tilsendt Seigmenn og Toro ostekake fra familien i Norge og kort og svenskepenger fra bestemor og bestefar i Sverige.

Vertssøster Philomina og jeg på «Waterfront»

Nå begynner jeg å få fylt opp ettermiddagene med aktiviteter, og i helgene har ofte Michael planer, så hjemlengsel er det ikke så mye tid til … (Men savner dere masse når jeg har tid!) På mandager har jeg skole frem til klokka tre, på tirsdager har jeg bare to timer, men både fiolin- og klarinettime etterpå, og f.o.m. i morgen skal jeg være med på jobben til Corinna noen tirsdager fremover for å se hvordan det er. Hun jobber som logoped, noe som innebærer å spille spill med barn hele dagen. Det høres jo ikke så ille ut, i hvert fall ikke når Taschengeld kommer inn i bildet. Det jobber også ei finsk dame der som visstnok snakker litt svensk. På onsdager har jeg skole frem til halv to. Da rekker jeg akkurat å dra hjem og spise, slappe av bittelitt, og så tar jeg toget til der orkesteret jeg spiller i øver. På torsdagsettermiddagene har jeg kinesisk og på fredager tyskundervisning for utvekslingselever og sånt. Det holder et relativt lavt nivå, men det er gøy å treffe andre i samme situasjon som meg. Vi er rundt ti stykker fra blant annet Frankrike, Moldovia og USA. Ikke alle er like støe i tysk, så jeg får også brifet med å snakke engelsk, som jeg behersker best av alle (med unntak av to Native Speakers, selvsagt).

I dag skrev jeg min første Klausur – en prøve som teller en god del på karakteren. Det var i matte, og jeg må nok skuffe dere folkens; det gikk ikke så veldig bra. Til mitt forsvar har jeg den vanskeligste mattevarianten (folk friker helt ut hver gang jeg sier det, så det er visst status her), og det var en tekstoppgave der jeg måtte forklare noe, og det hadde jeg ikke kjangs til. På torsdag er det Englischklausur (det er det andre «vanskelige» faget jeg har), men det går nok greit. Akkurat når det gjelder engelsk ligger nok tyskerne noen år bak oss nordmenn.

Ellers beklager jeg at det tok så lang tid før dette innlegget kom, men skal prøve å oppdatere litt oftere …
Tschüs!

En måned

Nå har jeg overlevd en måned i dette landet!

På fredag i forrige uke møtte jeg mamma og pappa i Lübeck. Michael kjørte meg hele veien, så jeg fikk gleden av å oppleve Autobahnen for første gang. Til å begynne med syntes jeg det gikk veldig fort, men etter hvert ble alt under 120 kjedelig. Og kjedelig ble det. Det var nemlig 11 km kø inn til Hamburg …

          Pappa (venstre) og vertsfar Michael (høyre) i Lübeck.

Men vi kom frem til slutt, og alle klarte å finne veien til den avtalte restauranten. Der satt vi en stund og spiste og prata skit og sånn, før Michael ga oss en guided tour gjennom Lübeck. Så var det å finne igjen bilen, og det var ikke lett, for inngangen til parkeringshuset vi hadde parkert i var nemlig stengt. Etter å ha spurt noen random tyskere fant vi ut at vi måtte inn i en annen bygning og gjennom en underjordisk gang for å komme inn. Så var det å finne veien gjennom et merkelig nettverk av einveiskjørte gater. Etter å ha kjørt i ring minst tre ganger kom vi oss ut på en normal vei og fant hotellet mamma og pappa bodde på. Der fikk jeg overlevert begge instrumentene mine samt en gymbag full av norske godsaker (to flasker Solo, to plater Freia melkesjokolade, en pose Seigmenn, mammas hjemmelagde solbærsaft, brunost og en engelsk – norsk – engelsk ordbok. Hvorvidt sistnevnte går under kategorien «godsak» kan vel diskuteres …). Så var aftenen over. Michael og jeg kjørte Autobahnen tilbake – denne gangen var det ikke antydning til kø.

Forrige helg var jeg på kino og så So ist Paris. Ette det spiste jeg min første Bratwurst (med villsvinkjøtt!) og etter det min første porsjon Spaghettieis. Det er ikke, som man skulle tro, spagetti og is sammen, men is formet som spagetti. Det er også jordbærsaus (som skal forestille tomatsaus) og hvit sjokolade (ost). Det var echt lecker!



Ellers går det greit på skolen. I de to første fysikktimene ble vi delt inn i grupper på tre og tre, fikk utdelt to sugerør, en plastkopp, papp og papir, og skulle lage hver vår bil. Så var det om å gjøre å frakte 50 ml vann lengst mulig. Gruppen jeg var på vant overlegent! Spansk og kinesisk går så det suser, engelsk og tysk er kjedelig, men det går greit, matte er OK og musikk og historie er kjedelig. Musikk fordi det er så enkelt («Dette er en fjerdedel. Den varer i ett slag.») og historie på grunn av læreren. Det er en gråhåret mann som snakker fort og utydelig gjennom en kjempebart. Ingen gidder å følge med i timen, og det virker som han kjeder seg like mye som vi gjør. I tillegg er læreboka til tider en smule uforståelig.

Jeg har også sett litt mer på tysk TV. House, eller Dr. House som det heter her, var en stor skuffelse. Den tyske stemmen (på Gregory House, altså) passer ikke i det hele tatt, så det ble ganske merkelig. Men hvis du slår av lyden er det helt greit. Det går også Scrubs på onsdagskveldene, men det tør jeg rett og slett ikke.