Basel / Lörrach / Stuttgart

Andre del: Stuttgart 

Jib var allerede i full sving med frokosten da jeg sto opp styggtidlig lørdag morgen. Dietmar kom litt senere. Han så mildt sagt litt trøtt ut. Etter vi hadde fått i oss litt mat, gikk vi ut i bilen. Jeg forsikret meg om at jeg hadde fått med meg alt – penger, pass, mobiltelefon, bankkort – jepp, alt var i orden. Dietmar vred om nøkkelen og skulle til å begynne å rygge … «Warte! Die Tickets!» Billettene lå jo selvfølgelig i ryggsekken, som lå på rommet til Jonas. Jeg fikk nøkkelen av Dietmar og løp opp og hentet dem.  Alt gikk på skinner bort til stasjonen, og jeg rakk toget med god margin. Neste utfordring var å ikke sove når jeg skulle bytte tog. Der fikk jeg god hjelp av en skummel mann som vekket meg etter tjue minutter for å se på billetten min. Da jeg kom til Karlsruhe var jeg lys våken og fant riktig tog med en gang. Dessverre var ingen «ordentlige» seter ledige, så jeg måtte sitte på sånn dårlig sete inntil veggen. Foran meg satt fire tyskere på omtrent samme alder som meg. Etter å ha hørt på dem en stund, viste det seg at det var fire eksutvekslingselever – også fra YFU! De skulle visst til en slags YFU-samling. Siden ingen av dem hadde vært i verken Norge, Danmark eller Sverige, gadd jeg ikke å prate med dem.

Da jeg ankom Stuttgart Hauptbahnhof ble jeg møtt av tre colombianere: Alejandro, Maria Camila og Ana. To av dem kjente jeg fra forberedelsesuka i Mölln, mens sistnevnte var ei de to andre kjente. (Jeg tror alle tre kom fra samme skole eller hadde vært i samme (parallell-)klasse i Colombia!)

Vi gjorde egentlig ikke noe «fornuftig» i Stuttgart. Det første vi gjorde var å stikke til en kafé og drikke kakao. Etter det gikk vi og sosa litt, før vi fant ut at vi skulle ta en tur på kino. Vi lot jentene velge film. Det skulle vi ikke ha gjort. Valget falt på So viele Jahre liebe ich dich («så mange år elsker jeg deg»). Den var ikke helt som vi de hadde tenkt seg. Det handlet om ei dame som hadde ei søster som hadde drept sønnen sin … I tillegg var den fransk og (selvfølgelig) dubbet til tysk. Det er første gang jeg har gått før en film er ferdig. Det sier litt om hvor kjedelig den var!

Etterpå visste vi ikke helt hva vi skulle ta oss til. Jentene dro oss med på klesshopping, og etter det måtte Ana dra hjem. Etter å ha sagt ha det til henne, fant vi ut at vi bare skulle stikke tilbake til den kafeen. På veien møtte vi en gjeng på minst 15 spansktalende personer. Det viste seg at de var utvekslingselever fra Guatemala. Heldigvis var det også noen tyske vertssøsken (a.k.a. representanter for lokalbefolkningen) der som ikke kunne noe spansk, så jeg snakket for det meste med dem. En av dem snakket skikkelig dialekt og greier!

Vi klarte å finne veien tilbake til Stuttgart Hauptbahnhof og rakk toget og hele pakka. Dietmar var som vanlig ganz pünktlich og sto og ventet da jeg ankom Basel. Jeg tror det var nesten midnatt. Siden vi la oss så sent, bestemte vi oss for å stå opp litt senere enn planlagt neste dag. Vi hadde jo ganske fullt program.

Witz der Woche

Ein Mann hat im Autohaus erfolgreich den Preis seines Wunschautos auf 20.000 Euro heruntergehandelt, hat aber nur 19.999 Euro dabei. Er tritt vor das Autohaus, wo ein Penner sitzt, und fragt diesen: »Hast du mal einen Euro? Ich möchte mir ein Auto kaufen.« Sagt der Penner: »Hier hast du zwei! Bring mir auch eins mit!«

Ukas vits

En mann har prestert å prute ned prisen på drømmebilen til 20 000 euro (= ca. 190 000 kroner), men har bare 19 999 med seg. Han går bort til en tigger som sitter utenfor bilforretningen, og spør ham: «Har du en euro? Jeg har tenkt å kjøpe meg en bil.» Da sier tiggeren: «Her har du to! Ta med en til meg også!»

Nyttårsforsetter

Siden jeg har lovet å skrive noe mer i bloggen i år og ennå ikke er ferdig med del 2 og 3 (LOL), skriver jeg opp noen nyttårsforsetter. (Rekkefølgen er verken alfabetisk, etter prioritet, sortert etter antall ord e.l. Hvis du finner et system, er det helt tilfeldig. Jeg har skrevet ned ting i den rekkefølgen det falt meg inn.)

• Skrive ferdig del 2 og 3 før skolen begynner igjen*
  
• Oppdatere bloggen minst én gang i uka
  
• Begynne å pugge tyske gloser igjen (7-10 hver dag)
  
• Lese ferdig den svære, tyske boka jeg egentlig skulle ha lest til prøven jeg hadde før ferien, selv om det til tider er gørr kjedelig og jeg ikke trenger å gjøre det nå som prøven allerede har vært
  
• Se amerikanske filmer på tysk, uansett hvor dumt det ser/høres ut
  
• Snakke mer i timene og drite litt i grammatikken istedenfor å legge inn lange tenkepauser midt i setninger
  
• Holde litt mer orden på rommet og huske å vanne blomstene
  
• Ikke skremme hunden med støvsugeren

* Bare del 2, og før skolen i Baden-Württemberg begynner ...

Jeg fikk en tysk vitsebok av vertsfaren min til jul, så heretter blir det en ny vits hver uke (så sant jeg klarer å holde nyttårsforsettet om å oppdatere minst én gang i uka), selvfølgelig oversatt til norsk og med forklaringer om nødvendig.

Witz der Woche

Ein Holländer, ein Franzose, ein Deutscher und ein Türke sitzen im Zug. Der Holländer wirft unerwartet einen ganzen Käseleib aus dem Zug. Alle fragen erstaunt: »Warum hast du das gemacht?« – »Haben wir genug von.« Einige Zeit später wirft der Franzose eine teure Flasche Wein aus dem Zug. Alle fragen wieder erstaunt: »Warum hast du das gemacht?« – »Haben wir genug von.« Als der Deutsche einige Zeit später aufsteht, ruft der Türke ängstlich: »Eh! Tu jetzt nix Falsches!«

Ukas vits

En nederlender, en franskmann, en tysker og en tyrker sitter på toget. Nederlenderen kaster uventet en hel ost ut av toget. Alle spør forbauset: «Hvorfor gjorde du det?» – «Det har vi nok av.» En stund senere kaster franskmannen en dyr flaske vin ut av toget. Alle spør igjen forbauset: «Hvorfor gjorde du det?» – «Det har vi nok av.» Når tyskeren reiser seg, sier tyrkeren redd: «Eh! Ikke gjør noe galt nå!»

Denne vitsen finnes også i en norsk versjon – da med en nordmann istedenfor en tysker, og tyrkeren er byttet ut med en pakistaner. Det er ekstremt mange tyrkere i Tyskland (i hvert fall i Bremen), og i Norge er det jo også en god del pakistanere.

PS. No offence, det er bare en vits. Den er ikke noe mer rasistisk en svenskevitsene.

Basel / Lörrach / Stuttgart

Hallo!
Forrige helg var jeg i Basel, Lörrach, Stuttgart og ti minutter i St. Louis i Frankrike. Onkel T og Herr Banke ønsker seg et fyldig referat, sånn at de kan klage hvis jeg har noen detaljer feil eller har skrevet noe i feil rekkefølge. Jeg hadde ikke med meg notisblokk, så all info er tatt fra den biologiske harddisken. Siden det skjedde en god del, og enkelte ikke er fullt så begeistret for kjempelange blogginnlegg, har jeg bestemt meg for å dele hele turen opp i tre deler: fredag (+ litt onsdag og torsdag), lørdag og søndag (+ litt natt til mandag og mandag morgen). På fredag dro jeg fra Bremen og var stort sett i Basel, på lørdag var jeg i Stuttgart hele dagen og på søndag kjørte/gikk vi rundt og var «japanske turister».

Første del: Avreise, Dreiländereck og Abendspaziergang in Basel

                           Så langt er det fra der jeg bor i Bremen til der Dietmar bor i Lörrach. (Det er ikke den ruten jeg kjørte med toget, men den raskeste veien med bil.)

Onsdag kveld var det krise. På én uke hadde prisen på flybillettene nesten doblet seg, og jeg hadde ikke fått bestilt fordi jeg ventet på klarsignal fra YFU. Etter rådslagning med mamma og pappa på Skype fant vi ut at det var rimeligere å ta toget. Da måtte jeg dra fredag morgen (altså ikke noe skole den dagen!) og ta nattoget søndag-mandag tilbake til Bremen. Siden Michael allerede hadde lagt seg, bestemte jeg meg for å spørre ham om å booke billetter dagen etterpå.
Torsdag kveld var det stress. Michael hadde aldri booket billetter på nettet før, så vi måtte vente til utpå kvelden. Da kom Corinna, og hun skulle fikse hele greia. Det vi ikke visste, var at jeg måtte ta med meg kredittkortet på toget. Vi prøvde å ta en kopi av kortet, men skanneren var rett og slett for dårlig. Isteden printet vi ut hvilke tog jeg skulle ta og bestemte at jeg skulle møte opp klokka sju på Bremen Hauptbahnhof neste morgen og kjøpe billettene da.

Fredag morgen var jeg trøtt. For å gjøre det ekstra spennende hadde jeg ikke pakket på forhånd, så jeg sto opp kl. 05.45 for å rekke alt. Siden Michael mente at sykkelen kunne bli stjålet hvis jeg lot den stå så lenge på stasjonen, måtte jeg ta bussen. Kl. 07.10 hadde jeg billettene i hånda. Toget gikk 07.44. Ventetiden brukte jeg til å kjøpe en cola og noe å spise på toget. Det var heldigvis ingen forsinkelser, så bortsett fra noen irriterende unger gikk alt som smurt hele veien ned til Basel. (Det tok for øvrig nesten sju timer!)

Herr Dietmar Banke i egen person sto og ventet da jeg ankom Basel Badischer Bahnhof kl. 15.29 på spor 3. Jeg fikk en gratis tur i taxien hans bort til Dreiländereck, altså der Tyskland, Sveits og Frankrike møtes. Etterpå dro vi til leiligheten hans, og jeg fikk æren av å være den fjerde nordmannen som noensinne har satt sin fot der. Vi ble møtt av resten av familien; Dietmars thailandske kone Sapavarat (a.k.a. Jib) og sønnene Jannik og Jonas. Da vi ble spurt hvorfor vi kom så sent, forklarte vi at toget hadde vært 50 minutter forsinket. (Dietmar var jo egentlig på jobb!) Akkurat idet vi hadde satt oss ned for å spise, ringte telefonen. Da fikk Dietmar enda en god unnskyldning til å utsette taxikjøringen.

Etter at Dietmar var ferdig å kjøre taxi og jeg hadde installert meg på rommet til Jonas og sjekka Facer’n (familien Banke har forresten et veldig tøft tastatur med thaitegn og greier) kjørte vi til Basel og tok en kveldsspasertur. (Hadde tenkt å ta masse bilder der, men det hadde allerede blitt for mørkt.)

Vi vurderte også å ta en kinotur, men det var ingen bra filmer som gikk, så det ble ikke noe av. Kino i Sveits er nemlig ganske merkelig. For det første dubber de ikke filmene som i Tyskland (og andre tyskspråklige land?), men viser dem med originalspråk og undertekster. Altså som i Norge. Det snåle er at de har en pause midt i filmen. Da kan man visstnok kjøpe is og diverse snacks. Vi var jo som sagt ikke på kino, så dette fenomenet er noe jeg har til gode å oppleve. Får bli neste gang.

Utenfor hos Dietmar. Legg merke til snøen!

Etter en stund begynte folk å bli sultne, så vi tok en tur på McDonald’s. Det var en av de bedre, men prisene var ganske stive. Det kostet også ekstra for både do og ketchup! (Altså måtte vi knipe igjen og tvinge i oss Pommes uten ketchup …) Makan!
Da vi kom hjem hadde klokka nesten blitt elleve. Jeg kom på at jeg fortsatt ikke hadde ringt colombianerne og sagt hvilket spor jeg kom på, så jeg ordnet med det, selv om det egentlig var litt sent … Rommet jeg sov på var omtrent like stort som det jeg har her i Bremen, og jeg fikk ha det helt for meg selv! Jonas ville nemlig heller sove på sofaen. Greit for meg.
Før vi la oss gikk vi på nettet og sjekket alle tidspunkt for morgendagen og hvor jeg måtte bytte tog. Alt måtte jo være godt planlagt.

Høsttreff med YFU

Denne helga var det høsttreff med YFU – organisasjonen jeg reiser med. Vi var vel rundt 30 utvekslingselever fra Chile, Colombia, Estland, Frankrike, Japan, Kina, Mexico, Norge (bare meg), USA og det var selvfølgelig noen tyske eksutvekslingselever der også. Litt av en gjeng, altså. Vi måtte møte opp allerede klokka ti, så derfor tok det hele 40 minutter før kom i gang fordi så mange hadde forsovet seg og bodde langt unna og sånn. (Jeg bor jo ganske sentralt, så det var bare en timinutters biltur for meg, men vi hadde sett feil på kartet, så jeg kom allikevel ti minutter for sent. Da alle endelig var der, hadde vi en typisk YFU-lek som vi også hadde hatt i Mölln. Alle satt i en stor sirkel, og så måtte en og en gå inn i midten og svare på fire spørsmål: «Hva heter du?» «Hvor er du fra?» «Hvor og hos hvilken familie bor du?» og «Hvilke hobbyer har du?». Hvis noen hadde samme hobby som personen i ringen, måtte vedkommende gå frem og presentere seg selv på samme måte. Og sånn fortsatte det helt til alle var ferdige.
Etterpå ble vi delt inn i tre grupper og sendt til forskjellig er rom. Første oppgave var å intervjue personen ved siden av seg og deretter fortelle om ham/henne til de andre. Etter det lagde vi en liste med ting vi liker og en liste med ting vi ikke liker i Tyskland. Så var vi ferdige. Men det visste ikke vi, så vi bare satt der og kopte i et kvarter før noen til slutt banket på døra og sa at vi kunne gå ut.
Da vi var ute igjen begynte alle å snakke sine respektive språk. Da vi drev med gruppegreiene ble vi nemlig tvunget til å snakke tysk! Det dannet seg fort nye grupper: et hjørne med alle de spansktalende fra Sør-Amerika og et engelskhjørne med de tre amerikanerne samt de som kunne bra engelsk. Resten av folka bare gikk litt rundt.
Så fikk vi servert mat, og etter det kom vertsforeldrene. Da hadde vi litt fritid, men fikk ikke lov til å gå noe sted. Etter at verstforeldrene var ferdige med å plapre fikk alle kaker! Til slutt måtte vi presentere noe fra hjemlandet vårt. Jeg hadde med en flaske Urge. (Hadde egentlig tenkt å ta med brunost, men det hadde blitt for mye styr hvis alle skulle smake og sånn, så jeg gadd ikke.) Jeg må bare si at det var veldig morsomt å høre asiatene snakke tysk. Det hørtes rett og slett helt sært ut og var nesten umulig å forstå. Japanerne hadde med seg noen veldig fancy papirgreier. Jeg hadde selvfølgelig ikke med meg kamera, men det var det mange andre som hadde. Tenker jeg stjeler et bilde eller to fra Facer’n når/hvis noen legger ut.

En butikk med norsk flagg som logo!

Jeg har også «blitt kjent med» nordmenn her i Bremen! En av de damene som jobber som logoped sammen med kjæresten til verstfaren min er finsk og holder et finskkurs for barn på lørdager. Tilfeldigvis er faren til to av barna som er med der norsk, så jeg ble med forrige lørdag og hilste på ham. Han var en skikkelig businesstype med stresskoffert og greier, så han måtte videre med en gang. Jeg fikk telefonnummeret hans og tilbud om å komme «bak kulissene» i Mercedes Benz-fabrikken der han jobber. Men han var opptatt de neste tre ukene, hehe …

På tirsdag i forrige uke dro hele 11. Jahrgang (=årgang, haha) på bli-kjent-tur til Cuxhaven. På dagtid hadde lærerne laget et opplegg for oss der vi var delt inn i forskjellige «familier» og hadde forskjellige leker og sånn. Familien min var ikke så god, så vi vant ingenting … På kveldene hadde vi ikke noe opplegg, så da spilte vi kort (mens noen valgte å drikke seg sanseløse). Et av de mest populære spillene her er noe de kaller Arschloch (=r**h*l). Det er en forenklet versjon av President, og spilles ofte med to kortstokker, men uten kort lavere enn sju. Jeg lærte tyskerne hvordan det skal spilles. Det er nå kjent som Norwegisches Arschloch.

Jeg fortsetter likeså godt videre i baklengs kronologisk rekkefølge. For omtrent to uker siden begynte Bremens femte årstid – Fremarkt. Det er et tivoli som bygges hvert år bare en femminutters sykkeltur unna der jeg bor. Blant attraksjonene var (visstnok) verdens største mobile tårn á la Japp SpaceShot, en stor berg-og-dalbane, en ting som het Breakdancer og mye annet. Det var også mange forskjellige matboder der, som jeg prøvde ut en dag vi (les: Michael) rett og slett ikke gadd å lage middag. Da spiste jeg en ekte Bratwurst! Jeg var egentlig ikke der så mye. For det første var det svindyrt (2,5 € for én tur med en middels stor attraksjon!) og dessuten var det skikkelig crowda. Det var bare så vidt man kunne gå … På søndag var det slutt, så nå er folk i full gang med å bakke sakene sammen, og det er masse måker der som leter etter matrester.

På torsdag er det Chinesischklausur, og til mandag må jeg skrive en engelskstil like lang som dette blogginlegget! På onsdag i neste uke tror jeg det er skolestreik. Jeg deltar selvfølgelig, hehe. Da skal jeg sove leeeenge!
Snakkast!

Hamburg

10.– 12. Oktober var det familietreff i Hamburg. Siden jeg ville komme frem så fort som mulig, skulle jeg ta et tog som gikk rett etter skolen. Burde kanskje hatt litt bedre tid … Da jeg var fremme på stasjonen hadde jeg omtrent fem minutter på meg. Jeg løp bort til automaten og begynte å trykke som en gærning. Da kom det en mystisk fyr bort til meg og sa på tysk: «Psst! Skal du til Hamburg? Bli med oss, så får vi grupperabatt.» Så løp vi rundt for å finne flere, og plutselig var vi én for mye. Da var det vel omtrent to minutter til toget skulle gå. Jeg løp bort til automaten og trykte Hamburg, og så kom det mange andre spørsmål, men jeg hadde så dårlig tid at jeg bare trykte videre. «Bare ti euro, det var da billig», tenkte jeg, og så løp jeg bort til toget. Det var for øvrig forsinket, så jeg hadde egentlig god tid, men det kunne jeg jo ikke vite på forhånd. Etter at toget hadde kommet i gang, ble det selvfølgelig billettkontroll. Og jeg hadde selvfølgelig kjøpt feil billett. Men det gjorde ingenting. Jeg sa bare at jeg ikke hadde skjønt meg på automaten, og så måtte jeg betale ti euro til, altså det en vanlig billett koster.
 Da jeg ankom Hauptbahnhof i Hamburg ble det mer dramatikk. Toget snudde nemlig der og kjørte tilbake til Bremen, og jeg hadde avtalt med onkel T at jeg skulle gå av på neste stasjon. Da ble det litt plunder og heft, men jeg ble omsider hentet av Knut Olav, Simon, onkel T og Bestemor og Bestefar. Så kjørte vi videre til leiligheten til Knut Olav.

Fra venstre mot høyre, bakerste rad: Aksel (det er meg), grandfetter Dietmar, bestemor Bodil, bestefar Aage og grandfetter Knut Olavs kone Katrine + sønnen Anton. Midterste rad: grandfetter Dietmars kone Sapavarat + sønnen Jannik, onkel T, grandfetter Knut Olav + sønnen Simon og til slutt Jonas

Der ble det folksomt etter hvert. Nå skal jeg gjøre et forsøk på å forklare hvem alle er. Bestemor og Bestefar er besteforeldrene mine på farssiden. Onkel Terje er sønnen deres. Og nå kommer det som er litt mer komplisert: Knut Olav er sønnen til søstera til Bestefar, dvs. fetteren til onkel T. Siden mora til Knut Olav var grandtanta mi, må Knut Olav være min grandfetter! (Tror jeg nettopp lagde et helt nytt ord.) Han har ei dansk kone, Katrine, og to barn, Simon og Anton. Etter en stund kom også Dietmar, broren til Knut Olav; hans thailandske kone, Sapavarat; barna Jonas og Jannik, og kompisen Barney, som ingen av oss er i slekt med. Dette var i følge onkel T det største familietreffet i Tyskland noensinne. (Vår familie, for å unngå kverulering.)

Så kom pizzaen på bordet. Siden alle kunne enten tysk eller norsk/dansk, eller norsk/dansk og litt tysk eller omvendt, ble det til at alle snakket en slags blanding. Bestefar begynte til og med en setning på tysk, fortsatte på norsk og fullførte på engelsk. Det var morsomt å høre på. Etter maten fikk vi servert kaffe og kaker. Etterpå dro Bestemor og Bestefar og onkel T til hotellet, mens jeg gikk en kveldstur i nabolaget sammen med tyskerne.

Dagen etter, altså lørdag, skulle Jonas prøvespille for å bli med på en eller annen konsert. (Han spiller piano.) Det var et skikkelig seriøst opplegg – flere av deltakerne begynte å gråte fordi de hadde spilt én tone feil (muligens fordi Dietmar begynte å fomle med noen «Bonbons» (a.k.a. halspastiller) mens de spilte). Etter Jonas hadde spilt måtte vi vente en god stund, fordi Knut Olav hadde glemt igjen jakka si inne i salen …

På kvelden dro hele bølingen på pizzarestaurant, og etter det gikk Dietmar og jeg på kino og så «Burn After Reading» – på engelsk!

På søndag kjørte onkel T, Bestemor og Bestefar og jeg ned til Bremen for å levere: 6 flasker Urge, 3 flasker Solo, 4 plater Freia Melkesjokolade, 2 poser Seigmenn og 1 kg brunost! De fikk ikke møtt vertsfamilien min, fordi Michael var borte og Philomina ikke hadde stått opp ennå. Men de fikk da i det minste sett kåken. Etter alt var levert, kjørte vi inn til byen og spiste på restaurant. Egentlig skulle vi spist Spaghettieis til dessert, men issjappa var stengt, så det ble ikke noe av. Så dro de nordover igjen …

Bilder skal bli!

Hallo!

Folk maser og maser om bilder hele tiden, så i dag får jeg vel legge ut noen. De har ikke nødvendigvis så mye med det jeg skriver om å gjøre, men kan jo ikke ha med meg kamera overalt, og dere får være fornøyd med å få bilder i det hele tatt!

 

Her bor jeg. Den fancy damesykkelen sykler jeg til og fra skolen med hver morgen.

 

På lørdag i uka før forrige uke var vi på en konsert som Corinna hadde fått gratisbilletter til. Det var «afrikansk» «musikk». Det var bare halvparten av musikerne som faktisk hadde afrikansk opphav, og det var ikke noe særlig melodi, bare rytmer. Alt de spilte hørtes helt likt ut. Vi gikk i pausen – vi hadde jo ikke betalt for billettene allikevel.

Nå har jeg fått fast program på tirsdag ettermiddag også. Det er å jobbe (!) i logopedipraksisen til Corinna. Der gjør jeg to ting:

1.       Jeg spiller spill med barn som har problemer med å snakke og/eller svelge riktig. (Det er stort sett sch og stemt s det går i. Også må jeg være pedagogisk og tape hver gang.)

2.       Jeg kopierer ting. Det er litt ensformig, men det er kopieringen jeg får betalt for, så da er det greit.

Så nå har jeg virkelig fått bekreftet hvor dumme unger egentlig er. De skjønner ikke at jeg taper med overlegg, selv om vi hopper over min tur og jeg «glemmer» å flytte brikken min til gangs. Også blir de alltid skikkelig glade når de vinner …

 

På skolen er det litt stress for tida – har tre Klausurer (tysk, spansk og fysikk) samt kinesisk gloseprøve denne uka! Klausurene hittil har ikke gått så veldig bra (med unntak av engelsk, tror jeg; har ikke fått den tilbake ennå), men hadde nesten alt riktig på forrige kinesiskprøve (Stavekontroll: «Mener du å kinesiskprøve?»)! Hadde bare glemt en bitteliten, nesten ubetydelig strek og skrevet en aksent feil vei. Karaktersystemet her er forresten veldig rart – 0 er det dårligste og 15 er det beste. Jeg fikk 14!

Fredag ettermiddag er ukas høydepunkt – da har jeg tysk med andre utvekslingselever. Men det blir det ikke noe mer av før etter ferien, siden læreren er i Japan …

 

Jeg sammen med hele gjengen fra Colombia. Vi fikk en random tysker til å ta bildet.

 

Forrige lørdag møtte jeg en gjeng med kolombianere. Jeg trodde det bare skulle komme to-tre stykker som jeg kjente fra forberedelsesuka i Mölln, men så kom det søren meg en bøling på ti. Vi hadde avtalt å møtes halv tolv, og jeg var selvfølgelig helt presis. Det var dumt av meg. Jeg bør vel egentlig ha lært at latinamerikanere alltid kommer minst 20 minutter for sent. Da de endelig dukket opp fikk jeg litt sjokk over antallet, men jeg fikk hilst på dem jeg ikke kjente og lært noen navn. Dessverre snakket de stort sett spansk, så jeg fikk ikke deltatt så veldig aktivt i alle samtalene; jeg kan jo ikke akkurat så veldig mye spansk, for å si det sånn. Men alle var utvekslingselever i Tyskland, så de kunne OK tysk (og engelsk, men vi snakket bare tysk. Litt sprøtt, egentlig). Så jeg fikk da snakket litt med dem, når de husket at jeg var der, haha.

På kvelden dro alle hjem til sine respektive vertsfamilier. Jeg dro på et slags sirkus sammen med vertsfamilien min. Afrika! Afrika! het det. Det var noe helt annet enn det jeg hadde vært på lørdagen før. Her var det ekte afrikanere, hele bølingen, og de utførte noen ganske ville triks. (Ingen bilder av det, sorry, det var nemlig ikke lov å fotografere.) De spilte f.eks. basketball på kjempehøye enhjulssykler, lagde menneskepyramider med 4-5 etasjer og danset ville krigsdanser. I pausen kunne man gå rundt i små telt og kjøpe blant annet afrikansk kaffe.

 

Her er rommet mitt. Jeg drikker ikke så ekstremt mye brus - det der er alt fra hele oppholdet. Har ikke pantet flasker ennå ...

 

I går, søndag, hadde vi filmkveld her. Vi har ikke TV i stua, så Christian hadde tatt med seg en stor PC-skjerm, også brukte vi laptopen. Michael hadde lagd en slags engelsk dessert. Filmen var egentlig ikke noe særlig, den handlet om overnaturlige krefter og sånn, og spesialeffektene var omtrent på høyde med de i en japansk ubåtfilm jeg så en gang. Men den var litt morsom i blant. Alt var så overdrevet at det nesten ble en parodi. (Nei, jeg husker ikke hva filmen heter.)

 

Skrivepulten min. Det er disse rotete omgivelsene som gir meg inspirasjon til å skrive blogg.

 

Ellers har jeg klipt meg og blitt forkjølet. Klippen kostet bare 12 euro (egentlig 17,50, men det var spesialtilbud fra mandag til onsdag) og forkjølelsen var gratis.

På fredag drar jeg til Hamburg for å møte bestemor, bestefar, onkel T, Dietmar og Knut Olav (?). (For dere som ikke vet hvem de to sistnevnte er, så er det slektninger, men vet egentlig ikke helt hva det kalles og orker ikke å forklare.)

Nå er det lenge siden sist, gitt ...

Hei!

På mandag for en uke siden var jeg ute og jogget klokka kvart på seks! Kjæresten til Michael, Corinna, har i flere uker sagt at hun skal bli med på morgenturen, men hun har alltid funnet en unnskyldning. Da jeg ble spurt om jeg hadde lyst til å bli med, svarte jeg selvfølgelig at jeg skulle bli med den dagen hun gjorde det. Og denne mandagen skjedde det. De holdt et lavt tempo, så det ble ikke mye utfordring, og jeg merket heller ikke noe til denne voldsomme følelsen av å våkne skikkelig; jeg følte meg bare enda trøttere resten av dagen. Så det blir nok med denne ene gangen. Får jo uansett masse mosjon – sykler frem og tilbake fra skolen minst én gang hver dag, som tar rundt et kvarter hver vei. Så at jeg strøk sport fra timeplanen gjør meg ingenting.

Forrige helg dro vi på landet. Det tok rundt 45 minutter med bil, og da vi endelig var fremme, merket vi at vi hadde glemt hunden – ute! Michael tok en ringerunde til diverse naboer og fikk en av dem til å ta med hunden inn til seg. Den hadde visst stått og bjeffet ganske lenge, men heldigvis ikke stukket noe sted. Michael forsikret alle om at i løpet av de ni årene han har hatt hunden, har noe sånt aldri skjedd før.
Etterpå gikk vi en lang tur i nordtysk skog og mark. Jeg ble spurt om noe av dette minnet om Brøttum, og svarte at skogen for så vidt var ganske lik, bortsett fra at det går mye mer opp og ned hos oss. Jeg fortalte også at husene i Norge og Tyskland generelt er ganske forskjellige; her i Tyskland er det stort sett mur, mens i Norge bor vi i trehus. (Første gang jeg skulle forklare dette for Michael, jeg tror det må ha vært den første uka i Bremen, kom jeg til skade for å si «In Norwegen wohnen wir hauptsächlich in Baumhaüsern.» En direkte oversettelse av «I Norge bor vi hovedsakelig i trehus». (Det var for så vidt heller ingen god setning, verken på norsk eller tysk.) Han fikk selvfølgelig latterkrampe. «Baumhaus» betyr nemlig ikke «trehus», men «trehytte». Det riktige ordet er «Holzhaus», altså «tømmerhus». (Men hva kaller de det vi kaller «tømmerhus»?))
Etterpå spiste vi kake og drakk kaffe, og så dro vi hjem.

Jeg har også vært mer på kino. Vi har sett en (dårlig) amerikansk komedie om to førtiåringer som fortsatt bor hjemme og oppfører seg som små barn og en italiensk mafiafilm. Begge dubbet til tysk, selvfølgelig, men det er ikke noe problem, for nå forstår jeg stort sett alt som blir sagt. At det ser helt idiotisk ut er en annen sak.

På onsdag hadde jeg bursdag. (Benytter anledningen til å takke for alle Facebook-gratulasjoner – også de(n) på etterskudd!) Egentlig spiller jeg i et orkester på onsdager, men jeg skulket, og så dro Philomina, Christa (moren hennes, Michaels ekskone) og jeg til et slags kjøpesenter som heter Waterfront. (Michael var på tur med en engelskklasse i Dublin, så han kunne ikke bli med.) Der spiste vi middag (dvs. hamburger – passer på å få i meg kjøtt når jeg har sjansen) og spiste kake og drakk kaffe på Starbucks etterpå. På tilbakeveien tok vi båt.
Vel hjemme igjen kom Christian, en kompis av Michael, og Corinna på avtalt besøk. Etter vi hadde spist, spilte vi «das Eselspiel», et slags hjemmelagd spill. Jeg kunne alle reglene og hadde spilt det flere ganger, mens Christian derimot, spilte det for første gang. Det er egentlig et ganske enkelt spill, men man må passe på hele tiden, og det er en smule vrient de første gangene. Christian tapte med stil og ble kveldens «esel».
Av gaver fikk jeg masse sjokolade, en meksikansk film fra Philomina, noen bøker om landskapet rundt Bremen fra Corinna, en trepakning Spagettieis fra Christian og selvfølgelig en øvingsbok i tyske setningsstrukturer fra Michael. Jeg fikk også tilsendt Seigmenn og Toro ostekake fra familien i Norge og kort og svenskepenger fra bestemor og bestefar i Sverige.

Vertssøster Philomina og jeg på «Waterfront»

Nå begynner jeg å få fylt opp ettermiddagene med aktiviteter, og i helgene har ofte Michael planer, så hjemlengsel er det ikke så mye tid til … (Men savner dere masse når jeg har tid!) På mandager har jeg skole frem til klokka tre, på tirsdager har jeg bare to timer, men både fiolin- og klarinettime etterpå, og f.o.m. i morgen skal jeg være med på jobben til Corinna noen tirsdager fremover for å se hvordan det er. Hun jobber som logoped, noe som innebærer å spille spill med barn hele dagen. Det høres jo ikke så ille ut, i hvert fall ikke når Taschengeld kommer inn i bildet. Det jobber også ei finsk dame der som visstnok snakker litt svensk. På onsdager har jeg skole frem til halv to. Da rekker jeg akkurat å dra hjem og spise, slappe av bittelitt, og så tar jeg toget til der orkesteret jeg spiller i øver. På torsdagsettermiddagene har jeg kinesisk og på fredager tyskundervisning for utvekslingselever og sånt. Det holder et relativt lavt nivå, men det er gøy å treffe andre i samme situasjon som meg. Vi er rundt ti stykker fra blant annet Frankrike, Moldovia og USA. Ikke alle er like støe i tysk, så jeg får også brifet med å snakke engelsk, som jeg behersker best av alle (med unntak av to Native Speakers, selvsagt).

I dag skrev jeg min første Klausur – en prøve som teller en god del på karakteren. Det var i matte, og jeg må nok skuffe dere folkens; det gikk ikke så veldig bra. Til mitt forsvar har jeg den vanskeligste mattevarianten (folk friker helt ut hver gang jeg sier det, så det er visst status her), og det var en tekstoppgave der jeg måtte forklare noe, og det hadde jeg ikke kjangs til. På torsdag er det Englischklausur (det er det andre «vanskelige» faget jeg har), men det går nok greit. Akkurat når det gjelder engelsk ligger nok tyskerne noen år bak oss nordmenn.

Ellers beklager jeg at det tok så lang tid før dette innlegget kom, men skal prøve å oppdatere litt oftere …
Tschüs!